Tulling, tulling, tulling...(sitat fra en sykkelvenn fra Notodden etter gjennomført tur) Læreboken sier vel noe om at en skal sykle regelmessig for å utvikle form og at en bør ha så og så mange timer på sykkelsetet. Det var kanskje ikke tenkt at en skulle sykle hele sesongen på 3 turer :-O :-D Denne sommeren har jo allerede oversteget hele fjoråret. Nå har jeg hatt 1 tur med Høyterskelgutta fra Tysvær rundt Hardanger (300km)*, 1 langtur med Svensken (les: Mikael Niklasson) rundt i Ryfylket (223km) og nå denne vestlands turen hjem til barndomsstedet mitt Brandsøy (Florø). *Hardangerturen ligger i en egen Sykkelfjas Jeg burde vel egentlig ha skrevet en sykkelfjas om turen til Mikke og meg i Ryfylket, men tiden bare fløy fra meg. En ting er sikkert, vi hadde en fantastisk tur lørdag 4. juli. Turen gikk greit, følte meg bra og hadde en god dag på sykkelen. Har du behov for å booste din egen sykkelselvtillit er det bare å sykle på tur sammen med Mikke. Jeg kjenner ingen som er bedre enn han til å snakke opp alle andre enn seg selv. Selv sier han at han er helt ute av form, selv om han henger med på alle turene vi er sammen på uansett lengde (223 km sist tur) :-D ha ha.... Etter å ha pratet med Mikke føler du deg som «en million» og nesten klar for Tour de France. Her blir du kalt for maskin, monster, du er rå, ikke som vanlige mennesker o.l. J Merket etter turene i Hardanger og Ryfylket at sykkelpendlingen til og fra Skudeneshavn hjelper mer enn en skulle tro til tross for at pendlingen foregår i «tusle» tempo 23-24 km/t. Og ikke er lengre enn 18 km hver vei. Mitt hode er så enkelt at... Når jeg klarte å henge med O2 snapperne fra Tysvær rundt Hardanger og at Ryfylke turen med Svensken gikk uten nevneverdige problemer så var jeg klar for et nytt prosjekt. Jeg begynte å planlegge en rundtur i Sør-fylket, for der har jeg ikke syklet så mye (bare Lysebotn - Sandnes) Men litt for mange trillebårlass med jord og stein gjorde at ryggen streiket den dagen jeg hadde bestemt meg for å sykle. Hadde stilt klokken på 04.00 for å ta fergen over fjorden og starte på Sola, men kjente på kroppen at det ville være en dårlig ide. Liker ikke, å ikke fullføre det jeg har begynt på, så da begynte tankene å virre rundt et annet prosjekt som har ligget der siden sommeren 2018. Da forsøkte jeg å sykle hjem til Bryllup i Florø fra Kopervik, men måtte bryte da jeg kom til Sognefjorden og ikke rakk den fergen jeg hadde håpet på. Var 1 ½ time til neste. Så da besluttet jeg å sykle innover til Instefjorden hvor jeg møtte Solrun som hadde kjørt fra Kopervik. I fjor sykla jeg hjem til mitt andre «hjem» Notodden (350 km) Så det er kanskje i ferd med å danne seg et mønster. 1 ny utfordring hver sommerferie?? Til tross for fortsatt altfor dårlig treningsgrunnlag (har liksom bare blitt sånn nå L) Men jeg har allikevel et bedre grunnlag i år enn de 3 foregående årene som følge at jeg nå har fått meg jobb i Skudeneshavn 18 kilometer fra der jeg bor i Kopervik. Har nå Sykler til og fra jobb i 3 måneder. Forrige gang jeg prøvde å sykle til Florø, syklet jeg den ytre veien om bl.a. Mongstad og Rutledal. Fantastiske omgivelser, men mange ferjer. Denne gangen ville jeg prøve den «indre» veien som også er merket som sykkelvei. Jeg brukte Strava og lagde min egen rute basert på heatmappen til Strava. Har brukt den tidligere, men har liksom glemt den litt ut. Den vil jeg anbefale alle som skal planlegge å sykle turer i ukjent terreng. Bl.a. med tanke på tuneller som vi jo har en del av her på vestlandet. Etter å ha laget turen på Strava, lastet jeg den inn på min Garmin sykkelkomputer. Kvelden før sjekka jeg sykkelen, ladet det som skulle lades (gir, komputer, mobil) La meg forholdsvis tidlig til meg å være 0.30. Satte klokken på 05.20. Hadde som mål å starte litt før 06.00 slik at jeg hadde 1 ½ time på meg til ferja i Buavåg (07.30). (44 km) Kom meg av gårde klokken 05.50. Fin temperatur, vindstille og tørt, så ut til å bli en bra dag for sykling. Lite trafikk på veien så tidlig og med så gode forhold var det vanskelig å holde igjen. Var for tidlig å begynne å tenke på hvor langt det egentlig var å sykle i dag. Farten innover til Haugesund og retning Buavåg gikk radigt, god fart og bena kjentes bra ut. Dette blir en bra dag. Omtrent like etter at jeg hadde tenkt den tanken kjente jeg det hogg til i korsryggen. Ahhhh.... samme smerten som jeg har hatt hele uken før og som gjorde at jeg skrinla Sør-fylke turen. Bestemte meg for å roe ned tempoet litt og se om jeg kunne sykle det av. På vei mot Buavåg klarte jeg av alle ting å sykle feil, GPS varslet om feil vei. Jeg var på vei mot Ryvarden, heldig vis så jeg det kjapt og fikk snudd. Ble litt engstelig for tiden til ferja, økte derfor tempoet litt igjen. Kom til Buavåg i god tid før avgang og ble stående der i nesten 20 minutter (pinlig- må sykle her oftere så jeg lærer veien bedre) Over på Bømlo var det fortsatt tørt og fint. Er utrolig flott på Bømlo, sykler gjennom og forbi mange koselige og fine plasser jeg godt kunne tenkt meg å ha hatt hytte. Turen over Bømlo går greit, kontrollert tempo. Snittfarten sank litt som følge av at fergen gikk så sakte over fjorden :-O. Strava hadde regnet ut at turen ville være 430 km og ta meg nesten 20 timer med en snittfart på 22 km/t. En ting var sikkert før jeg begynte. Jeg skulle IKKE ha 22 i snitt. Hadde et lite håp om å klare å sykle på rundt 16 timer og ha så korte matstopp som mulig underveis, slik at jeg ikke ble altfor seint (før 0.00) framme i Brandsøy (Florø). Dere som har lest mine sykkelfjaser tidligere vet at jeg ikke er den som drikker mest på mine turer. Tro det eller ei, men jeg tok med meg 2!!! flasker på denne turen. 1 på sykkelen og 1 på ryggen. Tok min første slurk i Sagvåg på Stord. På veien mot Fitjar (nord-vestsiden av Stord) syntes jeg det gikk litt tråere. Hmm..gikk det litt tyngre eller er det bare en av mine venner på skuldrene (ja og nei) som begynte å leke med hodet mitt allerede nå? :-O. Var usikker på når fergen gikk fra Sandvikvåg, prøvde å dra på litt, men kjente at det var ikke så mye å dra på med. Trillet inn på fergeleiet for å se at fergen akkurat gikk (akkurat som for 2 år siden) Betydde det samme fart som sist? Var det et tegn på at dette blir en tur du ikke klarer. Rart hvordan hodet kan begynne å tulle med deg om du lar det få lov. Jeg gikk inn i kiosken der og kjøpte meg en stor Ostegrill med bacon, halvliter med Pepsi Max og en stor Japp. Satte meg utenfor og spiste. Fergen går nå hvert 20 minutt, så det er ikke så lenge å vente. Om bord i fergen drakk jeg opp brusen og spiste Jappen før jeg satt og kjente på hvor godt det kunne vært å bare sovnet nå :-O. Endelig over var det bare å få på seg hjelmen igjen og sette seg på sykkelen. Venta til alle bilene hadde kjørt før jeg begynte. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å sykle nedom Os sentrum og ikke oppe på den trafikkerte Europavegen. På veien inn mot Os, så jeg at himmelen begynte å bli mørkere, hmmm dette var ikke det som var meldt. Skulle jeg måtte sykle i regnvær? I DON´T DO RAIN! Jeg sykla i klubbdrakten med løse armer og en tynn vindvest. Det begynte så vidt å dryppe litt da jeg syklet ut av Os sentrum. Ja ja kanskje det går over, så jeg fortsatte bare. På veien ut av sentrum traff jeg 2 andre (ikke veldig snakkesalige) syklister foran meg (Bergen Ck og Glomdal SK). Jeg tok dem igjen og spurte om det var greit at jeg hang meg på med dem. Det begynte å regne mer og vannet sprutet rundt dekkene våre. Jeg hadde lag med disse 2 guttene helt til toppen av bakken rett før en triller ned igjen til Nestun. Her stoppet dem og jeg takket for laget og trillet videre. Vi fulgte sykkel og gangsti hele veien fra Os til der vi skilte lag. Herfra hadde jeg gjort noen endringer på ruten fra 2 år tidligere. Her kom GPS til sin rett. For 2 år siden stolte jeg bare på Google Maps og det ble bare rot. Nå traff jeg rett på hver avkjørsel og sparte mye tid på dette. I tillegg var det noen flotte traseer jeg hadde funnet meg. Noe mer stigning ble det, men lite trafikk og flott utsikt til tross for at det var en del nedbør på store deler av strekket i Bergen kommune. Heldigvis var temperaturen bra, så jeg frøys aldri på sykkelen, men var mer bekymret for hva en våt padding i sykkelbuksen ville ha å si for skrittet i 430 km. Turen gjennom Dangelandsvegen, Langedalen, Kvamsvegen, Gaupåsvegen og Blindheimsvegen gikk greit. Regnet kom og gikk. En stund følte jeg at en regnsky fulgte etter meg. Når jeg så bak meg var det sol og når jeg så foran meg var det sol, men her som jeg syklet regna det. Er det hodet som begynner igjen?. Hadde bestemt meg for å ta en lunsj stopp i Knarvik (ca. 200 km) så jeg begynte å se fram til den, ekstra deilig når en kommer inn på flytebroen «Nordhordalandsbrua», da vet en at det ikke er lenge igjen til mat. Hadde først tenkt meg innom bensinstasjonen som jeg var på for 2 år siden å kjøpe meg pølse igjen, før en stemme inn i hodet mitt sa «nå må du spise noe annet en pølse hele dagen» Det var Solrun (samboerens) stemme he he..... så da svingte jeg innom Milano Pizza. Her har jeg spist en gang før med hele familien så jeg viste at jeg likte pizzaen. Labba inn med hjelm og sykkel sko... klikk klakk, klikk klakk. «hvor kjapt kan du lage en liten pizza til meg» spurte jeg. «10-12 minutt» sa innehaveren. Jeg bestilte Pepperoni pizza og en ny halvliter med Pepsi Max. Innehaveren var av det pratsomme slaget, han fortalte at han hadde kjøpt seg sykkel selv for 2 år siden men at han ikke hadde fått prøvd den enda. Om en slektning som hadde havnet i koma tidligere på dagen i en EL-sparkesykkel ulykke i Oslo. Han likte også sykkelen min og kjente på vekten og kommenterte «den var ikke så tung». Etter å ha hivd i meg hele pizzaen og brusen fikk jeg fylt opp flasken min med vann. Det stemmer jeg har drukket noe i løpet av de første 200 km. Klapp på skulderen til meg selv der altså. Nå skulle jeg ta fatt på den delen som var helt ny i forhold forrige Florø forsøk. Jeg skulle sykle den indre veien (den som er merket som sykkelvei til Førde (fienden)J). Det hadde gått litt tungt før lunsj syntes jeg, men å begynne igjen etter pizza stop, DET VAR TUNGT! Jeg vet jo at jeg funker dårlig med stopp, men en må jo ha i seg mat, helst noe annet enn bananer og barer. De første milene etter Knarvik gikk trått syntes jeg, selv om snittfarten viste seg å være helt grei. Etter 2-4 mil løsnet det litt igjen og jeg følte at nå var Pizzaen kommet ned i bena og kunne gi litt gass. Vet jo fra tidligere erfaringer med lange turer, at formen endrer seg hele tiden. Det var nå oppholdsvær og fortsatt lite vind. På veien innover fjorden fra Knarvik veksler en mellom å sykle på E39 og på kryss og tvers innover. Fikk også testet ut syklist i tunell knapp som jeg har sett noen tuneller har. Etter å ha fulgt retningen til E39 så lang det lot seg gjøre som følge av de lange tunellene som er på resten av veien innover, tok jeg av retning Masfjordneset hvor jeg skulle ta fergen over til Duesund. (Dette er den gamle veien som ble brukt før disse lange tunellene ble bygget). Terrenget her var veldig kupert, men også veldig flott, tok noen bilder under veis og nøt turen innover. Bena kjentes bra ut, så jeg følte for å tråkke på litt, men ikke for mye siden jeg kjente det fortsatt litt i ryggen, spesielt etter hver gang jeg skulle reise meg opp etter å ha sittet på fergene. På selve sykkelen så kjente jeg ikke så mye til ryggen, det var flere andre plasser på kroppen som kjempet om fokuset mitt (bl.a. resultatet av våt padding). Jeg hadde lagret fergetidene på neste ferge på mobilen, så jeg viste at jeg kunne rekke 16.20 fergen om jeg opprettholdt 30+ km/t siste milen. Det gikk med 3-4 minutters margin. Framme ved fergeleiet på Masfjordneset blir jeg møtt av en mini ferge. En slik en som blir dratt over av kabler. En av de få positive tingene med Corona, er at alle ferger er gratis for syklister som følge av smittevern. På fergen ringer jeg familien som er på vei i bil oppover, for å høre hvor langt dem er kommet. Dem var kommet til Åsane utenfor Bergen. Hmmm.... Da kan det være at vi treffes på Oppedal-Lavik fergen sier jeg til dem. Lite viste jeg hvor rett jeg skulle få. På andre siden, Duesund ventet det meg en ny fjord som skulle forseres. Her begynte jeg å syke meg opp for det som jeg trodde skulle bli den tyngste delen av turen over fjellet og ned til Instefjord (liten arm i Sognefjorden). Når veiene heter Kringleveien o.l., så får det jo en til å tenke J Det hjelper tydelig vis for meg å forberede seg på fæle bakker, for turen opp hit var langt i fra så ille som jeg hadde sett for meg, det gikk faktisk ganske «lett» opp. Nesten oppe på toppen, åpnet himmelen seg og det begynte å regne, igjen!!. På toppen kommer en også inn på E39, den følger en så helt ut til Oppedal (siste fergeleiet). Ned bakken her går det fort ca. 70+ km/t. Nede på flaten er det bare å trykke på, under en mil til den siste fergen nå. I det jeg triller inn på fergen får jeg en snap fra Emma (datteren min) hun skriver at dem er 8 minutter unna, det kan gå akkurat. Dem kom ombord i ferga som siste bil. På fergen bestiller jeg min 2. ostegrill med bacon for dagen og nok en Pepsi Max, samt fyller flasken min med vann igjen (nr.4 :-O). Barna spør om jeg skal sitte på med dem resten av turen hjem. Var fristende, men det ble litt som fjorårets tur til Notodden, der jeg ble tatt igjen med 8 mil til Notodden og tenkte at jeg orker ikke å forsøke dette en gang til. Samme tanken kom nå. Nå er det 2. gangen jeg forsøker å sykle til Florø og det er «bare» 120 kilometer igjen. Jeg blir «enig» med Solrun (samboeren) om at jeg forsøker meg videre og at jeg evt. får ringe viss det ikke går. Det har sluttet å regne når vi kommer over på andre siden av Sognefjorden. Jeg setter meg på sykkelen og fortsetter innover fjorden til Vadheim. De første kilometerne går greit, men så begynner de tunge tankene og bena å ta over fokuset. Jeg må jo her sykle over og rundt de lange tunellene, noe som ble tyngre enn jeg kunne huske at dem var. Når en lager route i Strava og laster dem inn på GPS får en opp en liste over alle stigninger. Her kan en bare erkjenne at absolutt IKKE alle kom med på disse listene!!!!! Fra Vadheim og opp til Sande stiger det hele veien, ikke mye, men hele veien. Ikke registrert som bakke L Så er det en liten dump ned i Sande, så en ny mil slakt oppover til Langelandsvatnet, overfor Førde. Begynner å bli rimelig tom for krefter nå, har ikke lyst på noe av det jeg har i lommene lenger. Bestemmer meg for at jeg skal innom Rema i Førde før siste delen ut til Florø. Bakken ned til Førde fra Langelandsvatnet er legendarisk, her går det fort mens det snirkler seg nedover. Vel framme i Førde, går jeg inn på Rema og kjøper meg en boks Cola og 2 tørre skoleboller. Dem er faktisk så tørre at jeg ikke Orker å spise annet en «plommen» på begge bollene og hiver resten. (og jeg er glad i skoleboller) Drikker opp Colaboksen og rekker en kjapp tur på wc. Kjenner kroppen er nedkjørt nå, begynner fryse og skjelver noe så inn i ...... når jeg setter meg på sykkelen. Må tråkke på litt for å få opp varmen. Møter et skilt som sier 50 km igjen, ahhhh... ikke mer. Er så sliten at jeg ikke tenker klart lenger. 50 kilometer er jo for dem som kjører igjennom fjellet ikke over det. Når jeg først fikk varmen igjen, så er jo terrenget fra Førde til Naustdal (Jan Erik terreng = helt flatt) Så var det denne gullfisk (Syklist) hukommelsen da... Her drar jeg på, er jo så gøy med slike partier, spes når det ikke er noe vind. Kommer til Naustdal og tunellen, der tar jeg av fra hoved veien og begynner på gamleveien som går over fjellet (Ramsdalsheia) stedet vi dro på ski i påsken når jeg var yngre. Nå får jeg selvfølgelig svi for at jeg dro på utover fjorden mot Naustdal, men det viste jeg jo.. Dette ble det suverent den tyngste delen på hele turen, hadde jeg studert profilen bedre ville jeg sett at dette var det høyeste og bratteste fjellet på hele turen. Det var så vidt det gikk framover på veien opp til toppen. Men som en av mine mange «sykkelgreier/-diagnoser» en kan ikke stoppe midt i en bakke. Hvile kan en gjøre på toppen. På toppen sykler en igjennom en tunell og her blir jeg møtt av Vestlands solnedgang når jeg kom ut. Ikke mange solnedganger som slår den.... Stopper og tar noen bilder før jeg legger meg ned i bukken og ruller ned de svingete veien igjen. Når en får litt vind i håret er det som om en glemmer at en er sliten, så istedenfor å trille ned og hvile......, neida da trår vi til slik at det går enda fortere.
Kilometerne flyr nedover og utover fjorden. De slitne bena er som dugg for solen, vet ikke om kroppen været at den snart var hjemme, for nå kjentes bena plutselig veldig bra ut igjen, etter å ha vært helt ferdig opp den siste bakken. Må ha en liten stopp i Eikefjord pga. 2 svære Vindmøller skal transporteres på veien. Siste delen går «lett» i det jeg sykler inn i solnedgangen og ankommer «hjemmet» mitt klokken 23.30. Da har jeg syklet i 15 t og 25 minutter og vært på farten i 17 ½ time. Framme på tunet blir jeg tatt imot at Emma og Solrun. Kjenner når jeg setter fra meg sykkelen at jeg er helt ferdig. Mamma lager noen skiver med karbonade og speilegg (nattmat) Emma har funnet fram brus og chips som jeg sa på fergen at jeg ønsket meg når jeg kom fram. Etter mat og drikke, vagger jeg inn i dusjen. Leggene har stivnet helt og det er jobb å få av seg sykkeltøyet. Når jeg skal vaske meg kjenner jeg at jeg er helt mørbanket i hele kroppen. Når jeg stryker hånden over armer, bryst, mage og lår er alt sårt og ømt. Hopper i sengen og sovner vel før hodet treffer puten. Herre min for en tur. Dette tror jeg kanskje har vært min største mentale utfordring på sykkelen så lang. Som jeg har sagt før, vet jeg nå at kroppen min takler lange turer. Det er alltid hodet en må jobbe mest med, motivasjon, lysten og viljen til å ha det vondt og det å takle og løse det, men det er akkurat det som trigger meg til å gjennomføre disse turene/stuntene. Klarer jeg å fullføre, eller gir jeg opp? Setter meg mål og del mål, ser for meg hvordan det blir når jeg er i «mål». En lærer seg teknikker for å flytte fokus. Har en vondt et sted, er det bare å begynne å tenke på noe annet som kan ta fokuset ditt. Den største utfordringen for meg på slike lange turer er matinntaket, blir så utrolig matlei og har nesten ikke lyst på noe, det kan fort bli problematisk på langturer :-O Denne turen ble mye en «mental rekreasjonstur» eller flukt for min del. Denne sommeren har jeg mistet en av mine aller beste venner til ALS og min kjære svigermor til kreften. Så denne turen har blitt like mye terapi for tankene som for noe annet. Nå håper jeg på mange flotte opplevelser med familien på Nordvestlandet den neste uken med bl.a. Vestkapp, Ålesund, Atlanterhavsveien og Trondheim. Om noen av dem blir på sykkel får tiden vise. (veldig sår i skrittet i skrivende stund J) Så får vi se hva som blir neste sykkelprosjekt. Kanskje Sør-Fylket rundt eller Rogaland rundt?? :-O :-O
0 Comments
|
Details
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
October 2021
Categories |